— Jeg skulle egentlig ønske at det ikke hadde vært nødvendig å ha en slik markering, fordi jeg hadde trodd vi skulle se enden av denne problematikken. Vi har mye kompetanse og vet hva vi må gjøre. I mitt hode er det ganske enkelt: begynne på toppen med det farligste og jobbe seg nedover. Men med dagens bevilgningstakt vil det ta opp mot 150 år å skredsikre de farligste plassene i enkelte fylker. Og det er uakseptabelt, sier Åshild Kjelsnes.
Fra hjembygd til nasjonal stemme
Engasjementet startet tidlig. Åshild vokste opp i et område der ras var en del av hverdagen.
— Ras oppfattet jeg ikke som spesielt farlig, før du av og til hørte at det gikk et ras på veien og en bil ble truffet. I voksen alder ser jeg tydelig hvordan det går ut over livskvaliteten til folk. Vi har ikke så mye valg, skal du bare pakke og flytte derifra? Er det sånn vi vil ha det i Norge, at alle skal bo på flatmark i store byer?
Det var denne bakgrunnen hun tok med seg da Nasjonal Rassikringsgruppe ble etablert i 2001, etter initiativ fra lokale grupper både i Nord-Norge og på Vestlandet. Politikerne ble rådet til å danne en nasjonal gruppe for å kunne snakke med én stemme. Åshild begynte som nestleder.
— Vi prøvde å bygge opp kunnskap og forståelse fra våre respektive fylker, og jobbet mye med å få med interesseorganisasjoner. Vi måtte stå sammen. Det var viktig fra dag én, forteller Åshild.
I dag fungerer rassikringsgruppen som et bindeledd mellom folk som lever med rasfare rundt om i hele landet, nasjonale myndigheter og kompetansemiljø.
Historiene som festet seg
Da Åshild reiste landet rundt som leder av rassikringsgruppen, møtte hun mennesker med historier som ikke slapp taket.
— Tidlig på 2000-tallet møtte jeg en mann utenfor Hammerfest som ville vise meg en stein han hadde liggende i hagen. En dag han skulle kjøre inn til sentrum, haglet det steiner rundt ham. Han gasset på og pustet lettet ut da han var ute av fareområdet. Først da oppdaget han at den store steinen lå mellom forsetene i bilen. Den hadde kommet gjennom taket mens han kjørte.
— Jeg møtte også en far i Nordfjord som viste meg bilde av bilen sin. Baksetet var helt fullt av store istapper. Heldigvis hadde han levert ungene i barnehagen før det skjedde.
Historiene er mange, og de ligner hverandre på tvers av landsdeler og årstider.
— For mange er det rett og slett tapt livskvalitet. Skal du sende barnet med skolebussen i dag? Du vet at det er usikkert, men de må jo gjøre det, ellers stopper livet opp. Og så ringer de til skolen etterpå for å sjekke at bussen er kommet frem. Det er da jeg tenker: Skal vi leve med dette i over 100 år til? spør Åshild retorisk.
Noen seire – men ikke nok
Arbeidet har ikke vært forgjeves. Åshild trekker frem tre viktige seire fra de 25 årene:
Den første var den første milliarden øremerket til rassikring i 2010, det viste at feltet var tatt på alvor. Den andre var etableringen av skredfare-kriteriene, som for første gang gjorde det mulig å sammenligne rasfaren på tvers av fylker og vegtyper. Den tredje er ny teknologi, som for eksempel skredsikringstårn som utløser snøskred på kontrollert vis.
— Hvis myndighetene hadde vilje til å sette fart, ville det i seg selv vært en viktig seier. Det er nasjonale myndigheter som må ta det ansvaret.
Men seirene har en bakside. Problemet vokser fortsatt.
— Du kan godt si at rassikring er som et snøras som bare blir større jo lenger det farer. Problematikken skiller ikke på om det er vei, bolig, næring eller toglinjer. Det er flere ulike departement som har sin bit av ansvar. Vi bør se mer til Sveits og Østerrike, som samordner dette på en helt annen måte enn vi gjør i Norge.
De neste 25 årene
Nå som gruppen markerer 25 år, er Åshild ærlig om at veien har vært lengre og tyngre enn hun hadde håpet.
— Kostnadene øker fortere enn bevilgningstakten, og dermed er vi ikke nærmere målet. Og det synes jeg er tungt å leve med.
Rassikring vil for alltid vær Åshilds hjertebarn.
— Hjertebarnet er jo vanligvis noe du er veldig glad i, men dette er et hjertebarn jeg skulle ønske at jeg slapp å tenke mer på. At det ville bli overflødig. For det fortjener folk rundt om i landet vårt. Ingen fortjener å bære den frykten med seg hver eneste dag.
