Dette handler om langt mer enn forsinkelser. Det handler om trygghet og om hvilke prioriteringer vi gjør som samfunn. Trygge veier er et politisk valg.
Fire skred på under en måned. E6 i Nord-Gudbrandsdalen ble stengt etter et steinsprang. På E134 ved Fjæra i Etne ble en pickup knust i et steinskred. På fylkesvei 800 i Trøndelag ble vegen stengt av steinras. Og på E18 ved Lundevann ble begge kjørefelt stengt av jord, stein og trær.
Vi vet at Norge er et av verdens mest skredutsatte land. Vi vet også hvor de farligste strekningene er. Likevel er rassikringsbehovet på riks- og fylkesveier på over 96 milliarder kroner, og med dagens tempo vil det ta rundt 70 år å sikre de mest utsatte veiene. Det betyr i praksis at vi har akseptert risiko i flere tiår fremover. Slik kan vi ikke ha det. Derfor ber Nasjonal rassikringsgruppe om mer midler til rassikring i revidert nasjonalbudsjett.
I dag er mye av ansvaret lagt til fylkeskommunene, som samtidig har begrensede ressurser. Resultatet er at hvor trygt det er å ferdes, i for stor grad avhenger av hvor i landet du bor. Det er verken rettferdig eller bærekraftig. Rassikring må løftes til det det faktisk er: et nasjonalt ansvar og en del av vår grunnleggende beredskap. Hver gang et ras går, stilles de samme spørsmålene: Kunne det vært unngått? Ofte er svaret ja. Men da må vi også erkjenne at manglende prioritering er et valg. Vi velger å leve med risikoen.
Det finnes løsninger. Vi vet hvor det haster mest. Vi har kunnskapen og teknologien. Det som mangler, er tempo og vilje. Å satse på rassikring handler ikke bare om sikkerhet. Det handler om å sikre verdiskaping, forutsigbar transport og trygge lokalsamfunn i hele landet. Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gjøre mer. Spørsmålet er om vi har råd til å la være.
Randi Walderhaug Frisvoll, leder av Nasjonal rassikringsgruppe
